PERNILLE (19) FIKK KREFT: – JEG GREIDE IKKE SKJøNNE AT JEG KUNNE Dø

(Nidaros): – Jeg er glad håret gror fort. Når jeg er skalla skjønner folk at jeg er syk og at jeg ikke er det frivillig. Nå har jeg en frisyre som ser frivillig ut, men er ufrivillig, sier Pernille Ryghaug (19).

Hun sitter i sofaen hjemme på Berg. I fanget maler den kosesyke katten Lea. Det har blitt mange sånne dager på Pernille det siste året.

Les også: Ny kreftbehandling lanseres i Norge: – En milepæl

Rundt juletider i 2022 fikk hun smerter i foten. Smerter hun beskriver som sterke voksesmerter. Til slutt greide hun nesten ikke å gå.

Sykehuset gjorde undersøkelser, og på nyåret 2023 ringte de henne og ba henne ta med en voksen og komme tilbake dagen etter.

– Det verste som kunne skje var at noe var brukket. Så da beskjeden kom, ble jeg sjokkert. Satt ut. Jeg greide ikke å innse det.

Les også: Hevder Alzheimer-vaksine kan «forandre» liv: Dette mener norsk forsker

Innså ikke hvor ille det var

Pernille hadde Osteosarkom. En type beinkreft som ofte rammer unge mennesker i perioder med rask benvekst.

– Jeg gråt en del, men jeg var ikke så redd eller bekymret. Jeg greide ikke skjønne at jeg kunne dø. Det er godt jeg hadde den innstillinga, det var ikke et valg jeg tok, jeg bare hadde det sånn, sier hun.

Hun var 18 år, hadde et halvt år igjen av videregående og så frem til russefeiring med venner og tvillingsøsteren.

– Alt ble snudd på hodet. Jeg så for meg at jeg skulle klare det, men jeg var så dårlig og sliten av behandlinga at det var nesten umulig.

Les også: Dette er Osteosarkom (beinkreft)

Til sammen gikk hun gjennom 18 cellegiftkurer. Hver kur tok fem dager, på grunn av nedsatt immunforsvar ble hun ofte syk mellom behandlingene.

– Jeg var mye mer innlagt på sykehus enn jeg hadde sett for meg. Jeg tror jeg var innlagt til sammen i et halvt år.

– Jeg ble vant til å føle meg sliten. Jeg gikk ett år og var dødssliten hver dag, plutselig hadde jeg energi til å gå ut av huset uten å måtte sette meg ned. Da innså jeg hvor sliten jeg virkelig hadde vært.

NA+ Med disse grepene bremser de aldringen: – Blir mer skjerpet og mindre sliten

– Jeg ble litt trist

Kreftsvulsten satt på baksiden, øverst på leggbenet. Hun måtte operere ut kneleddet og har fått protese fra midt på låret til midten av leggen.

– Det er en del smerter, og beinet fungerer ikke som det skal. Jeg sliter med å få bøyd det noe særlig. Jeg halter litt, men jeg får til å gå.

Les også: Denne pillen skal gi et lengre og friskere liv: – Effekt etter én uke

Det er ingen fasit på hvor bra beinet kan bli. Vanligvis tar det ett-to år før det er ferdiggrodd. Kroppen skal venne seg til protesen.

– Jeg så ikke for meg at den skulle bli så handicapet som den er. Det er nok en del ting jeg sikkert aldri kan gjøre igjen, som slalåm, løping og sykling. Jeg tar det heller som en positiv overraskelse om det går, sier hun.

Hun erkjenner at det er vanskelig å finne treningsmotivasjon når hun ikke har et tydelig mål. At hun ikke vet hvor bra det kan bli.

– Jeg ble litt trist da jeg innså det, men jeg har akseptert situasjonen. Det er enklere nå å takle den foten.

Feiret ikke

Å få kreftdiagnose er ikke noe alle 18-åringer opplever. I en tid der russefeiring, festing og kjærlighetslivet virker altoppslukende.

– Jeg har begynt å bry meg mindre om småtteri. Før kunne jeg klage over å måtte gå på skole og jobb, nå er jeg mer takknemlig over de tingene, sier Pernille.

Når hun ser tilbake innser hun at hun ble en annen person enn den hun vanligvis er.

– Det var vanskelig å være glad og sprudlende. På det verste var jeg redd jeg hadde mista meg selv. Men heldigvis kjenner jeg at jeg er meg selv igjen nå.

– Jeg har sørget mye, og har innsett at det var synd på meg.

Men hun har fortsatt ikke greid å ta innover seg hva hun har vært igjennom. Da hun ble erklært frisk i oktober feiret hun ikke.

– Jeg venter fortsatt på det øyeblikket jeg kjenner meg superglad. Kanskje treffer det meg hva som har skjedd og hva jeg har gått igjennom. Nå kjenner jeg at jeg vil kunne gå ordentlig før jeg feirer noe.

Les også: Psykiske reaksjoner ved kreftsykdom

Fikk litt russefeiring

Oppi alt greide hun likevel å få standpunktkarakter i alle fag. Selv om hun bare var på skolen to dager det året.

– Jeg kunne ikke være på skolen eller være med venner. Jeg lå bare hjemme og var på sykehuset.

Operasjonen hun måtte ha i beinet skulle egentlig være i starten av mai. Hun var lei seg for å gå glipp av russetiden. Operasjonen ble imidlertid utsatt.

– Jeg fikk vært med i tre dager og på 17. mai. Så det er jo noe. Jeg hadde det gøy, sier hun.

Samtidig bodde hun sammen med tvillingsøsteren. En frisk søster som gjorde alt Pernille selv skulle ha vært med på.

– Det var vanskelig for henne. Og for meg. Alt jeg gikk glipp av ble forsterket av å bo med henne som kunne gjøre alt. Men jeg har hatt en støttende familie og mye besøk. Det hadde ikke gått uten det.

Det var også vanskelig for Pernilles venner at hun ble syk.

– Vi er i en selvopptatt alder og det er en uvanlig situasjon, både for meg og venner. Det var vanskelig for oss å takle. De visste ikke hvordan de skulle forholde seg til meg, sier hun.

Hun råder andre i samme situasjon om å være tydelig på hvordan de ønsker å bli behandlet.

– Folk tenker de ikke skal spørre eller «mase», men jeg vil heller bli bombardert med meldinger, enn at jeg ikke hører noe.

– Dette har også endt med at jeg sitter igjen med skikkelig gode venner.

Vil gi tilbake

Hun ble først behandlet ved Radiumhospitalet i Oslo. Etter hvert valgte hun å ta behandlingene ved St. Olav i stedet, så hun skulle slippe å reise så mye.

I Trondheim ble kontrasten stor, der ble hun lagt inn på voksenavdelingen.

– Det var ingen sosiale tiltak der. I Oslo var det mange på min alder og godt tilrettelagt for unge folk. Det er som regel unge som får denne typen kreft, og Radiumhospitalet har mer erfaring med det. Der var det mange aktiviteter og vi kom nærmere på de som jobbet der, sier hun.

Derfor har hun nå startet en Spleis hvor hun samler inn penger til Radiumhospitalets legater. Halvparten skal gå til kreftforskning, den andre til pasient- og pårørende tiltak.

Målet på 100.000 kroner er snart nådd, men hun har som mål å samle inn enda mer til sykehuset hun er så takknemlig for.

– Jeg trivdes bedre i Oslo, selv om det kom flere venner på besøk i Trondheim. I ettertid tenker jeg at jeg skulle tatt hele behandlingen der.

– Nå føler jeg den vonde tida er over

Livet, og håret, beveger seg sakte, men sikkert tilbake til normalen for 19-åringen. Hun har søkt på høyere utdanning, men har fortsatt mye trening igjen før hun er bra i benet.

– Det er mulig jeg venter med å begynne å studere. Jeg har kjempet så mye, først vil jeg egentlig bare reise og se at livet er fint igjen. Ikke bare være hjemme og på skolen. Når jeg blir bedre til beins skal jeg ut og reise, sier hun før hun ser ut i lufta og fortsetter:

– Alt har skjedd og jeg kan ikke gjøre noe med det. Nå føler jeg den vonde tida er over.