HER BODDE HARALD På BYENS HEMMELIGSTE ADRESSE. INGEN FANT HAM På 25 åR

Nå som været igjen innbyr til fotturer i marka, liker jeg å legge treningsøkta forbi Haralds hemmelige hjem. Mens byen syder og koker, finnes det knapt et stillere sted. Og det er heller ikke langt til en dukkert for å kjøle seg ned.

Hovedmålet for turen er imidlertid som en tidskapsel fra et av byens mørke kapitler. Et bevis på hvor sinnssykt kommunen har behandlet sine svakeste.

Boligmangel, alkoholisme og nød

Etter krigen og de påfølgende årene, kom mange hjem til Oslo med traumer. Det var krigsseilere fra krigsårene og unge menn som hadde tjenestegjort i tysklandsbrigaden i årene etter krigen.

De hadde sett og opplevd ufattelige ting. Måten de ble behandlet på er en skamplett i norsk historie.

Mange slet med angst og alkoholisme. De klarte ikke å etablere forhold og familier. I tillegg var det svært vanskelig å få tak over hodet.

Boligmangelen var stor før blokkene begynte å skyte opp i drabantbyene. Ifølge FriFagbevegelse sto det i 1948 14.161 familier, eller 36.448 voksne og 7.148 barn, på Oslo leiegårdskontors lister over boligsøkende. Enslige menn kom helt sist i boligkøen.

Harald Grande var en slik mann. Han kom hjem fra tysklandsbrigaden og slet med angst og alkohol. Klarte ikke å kjøre kollektivt. Fikk seg ikke vanlig leilighet.

Uteliggerkoloni

For Harald, som for mange andre, ble løsningen en enkel, selvbygget hytte i marka. Uten vann, strøm eller varmekilder. Nesten uten isolasjon. Men det var tak over hodet.

I Årvollåsen og Grefsenåsen ble det etablert en uteliggerkoloni.

Det var Oslos svar på de mest uverdige boforhold man ellers ser på TV-bilder fra favelaen i Rio eller andre områder bebygget av skur med blikktak.

Det eneste som er mer uverdig enn selve boforholdene, er måten de tok slutt på.

I 1964 gikk Oslo kommune til aksjon mot uteliggerne. De brant ned nesten hver eneste en av uteliggerhyttene. Den utløsende årsaken til at kolonien ble brent ned, var et fylleslagsmål som endte med drap i ei av hyttene.

Litt som da man gikk inn for å rive og sanere byens gamle trehusstrøk, som for eksempel Enerhaugen, slettet kommunen sporene etter nød og fattigdom i marka.

Noen titalls meter fra skianlegget

Men de fant ikke Harald. Han ble boende bokstavelig talt på hemmelig adresse i Lillomarka fra 1956 til 1983. I nesten tre tiår gikk han daglig derfra til jobben på Akers mekaniske verksted. Buss og trikk klarte han ikke å ta. Det ble for mye folk.

I stedet lå han ensom og sov under en fjellknaus, godt skjult, noen titalls meter fra skianlegget i Grefsenkleiva. Harald kunne garantert høre lyden fra bakken og alpinistene som kjørte forbi, men de hørte ikke ham.

Han klarte seg på sitt vis i et samfunn som ikke gjorde noe for å hjelpe ham. Til Dagsavisen fortalte Harald at han likevel hadde hatt et godt liv.

De siste årene av livet bodde han i Namdalen, og han døde der 90 år gammel i 2017. Helt til inn på 2000-tallet var han på sporadiske besøk i hytta.

Fredet både Harald og hytta

Fortsatt står det der, huset Harald bygget for seg selv. Her var han trygg. En konge i sitt eget rike, med utsikt til hele byen.

Men hytta vitner også om et hardt liv og den er et bevis på et mørkt kapittel i norsk historie. Hytta er et tidsvitne på hvordan nasjonen behandlet mange menn som hadde gjort mye for landet.

For noen år siden ble Haralds hjem restaurert og tilrettelagt for besøk fra turgåere ved hjelp av midler fra Sparebankstiftelsen og ulike historielag.

Initiativtaker var tidligere skogsoppsynsmann Håvard Pedersen, som til Dagsavisen har fortalt at han ble oppmerksom på hytta og Harald Grande ved en tilfeldighet: – Da jeg møtte ham første gang i 1980, skjønte jeg med en gang at dette var et kulturminne, og «fredet» både ham og hytta, sa Pedersen.

Jeg er glad for at Pedersen tok seg bryet med å berge hytta.

Utsikten over byen er slående vakker fra Grefsenkleiva. Treningen ved å gå til fots rett opp alpinbakken er god, og etterpå kan man kjøle seg ned med en dukkert i Trollvann. En ekstra belønning er muligheten til et besøk i ei hytte som gjør en både sint og ydmyk.

Når man sliten kommer hjem til Harald, kan man tenke på at han tok de bratte bakkene til fots hver dag, i all slags vær, i nesten 30 år. Og at det var han som måtte sove der inne.

Selv hevdet Harald at han bare frøs en gang, da han ved et uhell fikk tærne utenfor dyna i 23 minusgrader!

• Hvis du vil legge en tur i finværet til uteliggerhytta i Grefsenkollen, finner du her veibeskrivelse og ytterligere informasjon fra Den Norske Turistforening på UT.no.