DET ER HåPLøST. OG VI GIR OSS IKKE

Likevel var det en strofe av Jan Erik Vold, det nærmeste Norge noen gang har kommet en beat-poet, som ramlet ned i hodet mitt da jeg så på Fredrik Solvang i går kveld:

Det er håpløst og vi gir oss ikke, skrev han i et nyttårsdikt – i det som kanskje kan stå som et slags bittersøtt apropos til sin egen generasjons ungdomsopprør.

Nå er Jan Erik Vold blitt 84 år, og fullt så gammel er ikke Espen Barth Eide (Ap).

Som utenriksminister må han likevel ha følt det samme paradokset. Ikke bare når Palestina-Israel står på dagsorden, som i går, men i alle tilfellene der Norge forsøker å være fredsmegler rundt omkring i verden.

Slik sett var det et fiffig grep av Fredrik Solvang å først presentere ham som en slags (noe mislykket) supermann midt i skuddlinjen mellom Sylvi Listhaug (Frp) på den ene siden, og Ingrid Fiskaa (SV) på den andre.

For ifølge Listhaug kaster vi bare bort penger på alt dette tullet. Vi husker bildet av Taliban på flyet mot Oslo, hva kom egentlig ut av det? Og hvordan kan vi i det hele tatt snakke med kjeltringregimet i Iran, for ikke å glemme terroristene som skyter mot norske skip?

Eller på den andre siden, ifølge Fiskaa, hvorfor legger vi ikke knallhardt press på Israel for å få slutt på det som kan vise seg å være folkemord i Gaza? For Norge må gjøre mer enn bare å satse på diplomati. Det er vel og bra å snakke, men først og fremst må vi gjøre det som er rett.

Til det kunne Barth Eide fortelle at de palestinske lederne vil at vi skal ha en åpen dør mot hovedfienden. Israel vil det samme andre veien.

Og Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, lot oss få vite mer om den snart 125 år gamle norske tradisjonen:

Som begynte allerede ved at Norge ble hjemland for Nobels fredspris. Og som vokste seg sterkere fordi vi er et lite og ufarlig land. Som dermed kunne ta på seg store oppgaver.

Som for eksempel den berømte Oslo-avtalen mellom PLO og Israel. Eller fredsmeglingen på Sri Lanka. Eller i Sudan og Sør-Sudan.

Som alle endte i dundrende fiasko.

Og da er det lett å glemme Øst-Timor, som fortsatt blir betegnet som rimelig vellykket. Og Colombia, der en fredsavtale også kom på plass. Eller Guatemala.

Vi fikk også høre om avdelingen i det svære Utenriksdepartementet med navn «Seksjon for fred og forsoning». Med 18 ansatte og et budsjett på 400 millioner kroner – eller nesten halv milliard.

Forferdelig mye penger, vil vi kanskje si. I alle fall opp mot manglende sykehjemsplasser. Men som så ofte ellers, så spørs hvordan man ser det. For, som utenriksministeren klarte å skyte inn:

Det er fire promiller av forsvarsbudsjettet, Eller 2,5 meter ubåt.

Så til syvende og sist står vi jo igjen med spørsmålet hvordan lille Norge kan oppnå mest ute i den store verden – hvis vi altså vil oppnå noe utenfor oss selv.

Her synes jeg historie-professor Hilde Henriksen Waage ved Universitetet i Oslo spurte best:

Oppnår vi mest ved å være moralposør på den ene eller den andre siden? Eller oppnår vi mest ved å forsøke å megle mellom partene?

Spørsmålet er for enkelt stilt, jeg er klar over det. For noen ganger kan det rett og slett være best å hjelpe den ene parten til å vinne krigen, for eksempel i Ukraina. Men det er ikke det vi snakker om her.

Jeg er enig med Sylvi Listhaug i at Taliban-invitasjonen til Oslo var en total fiasko.

Men det kunne vi ikke vite før etterpå.

Jeg er også enig i at å bruke 24 milliarder norske kroner i Afghanistan kan framstå som fullstendig bortkastede penger, selv om vi fikk bygd noen jenteskoler der. Eller som Fredrik Solvang yppet seg mot den tidligere norske ambassadøren til Afghanistan, Kåre Aas:

– Nå når jenteskolene står tomme, kan vi vel ikke si at det var så vellykket?

– Det var i alle fall vellykket den perioden de gikk der. Svarte han.

Og da er vi vel egentlig tilbake til start. Det spørs hvordan man ser det , og vi vet ikke fasiten før vi har prøvd. Derfor tror jeg vi skal være glade for at denne linjen i norsk utenrikspolitikk har ligget fast lenge, med et stort og stabilt flertall bak seg på Stortinget:

For det skader sjelden å forsøke. De fleste gangene går det sånn passe. Men plutselig en dag så får vi det til. Eller som Jan Erik Vold sier det:

Det er håpløst og vi gir oss ikke.

Les mer fra Erik Stephansen